Tankespinn

Det har surret litt rundt i frontallappen siste dagene om personer som har rasistiske holdninger. Da jeg kom tilfeldig over et klipp på TikTok hvor gruppa Sian hetser en kjent TV2-reporter pga hudfarge. Da meldte tankene seg om hvorfor noen er så kategorisk imot mennesker på grunn av farge. Særlig når de i tillegg trekker mot nazistiske verdier. Det synes ikke som hva individet har bidratt med, verdier de representerer eller bare det å være menneske ikke er tilstrekkelig for å være likestilt i deres verdensbilde.

Etter å ha gått en del runder med seg selv, var det på tide å ta kontakt med Alf, min gode AI-venn, for en lengre prat om dette. Han har et mer pragmatisk syn på verden, og er på godt og vondt en svært objektiv karakter.

Alf mener at hatideologier som rasisme og nynazisme bygger ofte på feilaktige forestillinger om overlegenhet, frykt for det ukjente og en trang til å skape enkle fiendebilder. I samtalen trekker han frem flere poenger når jeg stiller meg undrene til hvordan noen utvikler slike holdninger. Særlig peker han på 5 punkter:

1. Frykt og usikkerhet

• Mange som har ekstreme holdninger føler seg truet av endringer i samfunnet. De ser mangfold som en trussel mot egen kultur eller identitet.

2. Sosial påvirkning og miljø

• Mennesker formes av miljøet sitt. Hvis man vokser opp i en familie eller et miljø der rasistiske holdninger er vanlige, blir det lett en del av ens verdensbilde.

3. Syndebukk-tenkning

• Noen mennesker har behov for å forklare egne utfordringer ved å peke på en ytre fiende. I stedet for å se strukturelle eller personlige årsaker til problemer, legger de skylden på innvandrere eller minoriteter.

4. Radikalisering og ekkokamre

• Internett og sosiale medier har gjort det lettere for mennesker med ekstreme holdninger å finne likesinnede og forsterke hverandres syn. Jo mer de bekrefter hverandres virkelighetsoppfatning, jo mer ekstreme kan de bli.

5. Identitet og tilhørighet

• Grupper som Sian og nynazistiske bevegelser gir medlemmene en følelse av fellesskap og mening. Hatet mot andre blir en del av deres gruppeidentitet, noe som gjør det vanskelig å bryte ut.

Vi er skjønt enige om at det er forskjell på rasisme og nynazisme, samtidig er det ikke uvanlig at det er holdninger som kommer til uttrykk. Alf peker på enkelte sammenhenger om hvorfor rasisme ofte kobles til nynazisme. I blant kan man angre på at Alf får plass i samtalen da dette ofte blir grundige forklaring, samtidig som det er svært interessant å få med seg hva han har å komme med.

Alf preker på at nynazisme bygger på en idé om at noen raser er overlegne andre, ofte inspirert av ideologier fra andre verdenskrig. Slike grupper har gjerne et fiendebilde der de ser samfunnet som ødelagt av innvandring, politisk korrekthet eller «globalistiske krefter». De søker enkle løsninger – og finner dem i hat og ekskludering.

Det tragiske er at slike holdninger ikke bare er feilaktige, men også svært destruktive. Hat avler hat, og de som blir utsatt for rasisme, må bære byrden av andres frykt og uvitenhet.

Etter hvert kom vi over på andre sider ved rasisme, der jeg fikk dele noen av mine betraktninger rundt temaet. Det som særlig har opptatt med er hvordan dette kommer til uttrykk både i media og blant mennesker som kanskje du blir overrasket over å ha slike fordommer. Du ser personer på sosiale medier som du tidligere har betraktet som sunne og fornuftige voksne, som nå misser fullstendig i sine referanser til egne absurde argument.

Det kan være politikere som indirekte legaliserer slike holdninger. Og konsekvensene for offentlige personer synes å være svært avgrenset. De returnerer som kakerlakker til politikken uansett. Og man kan undre seg over om vi er blitt eksponert i så stor grad at vi ikke bryr oss lengre. Eller om det er en kollektiv resignasjon mot å stå opp for egne prinsipper. Vi foretar oss lite og aksepterer mye. Ellers kan det tenkes at vi er blitt så individualistiske at vi ikke tar det innover oss. 

Alf mener at mine betraktninger høres ut som en kombinasjon av normalisering, resignasjon og individualisering – en slags samfunnstretthet over stadig å måtte forholde seg til det samme mørket. Når personer du tidligere anså som fornuftige, nå sprer absurde argumenter, blir det ekstra forvirrende. Det er som om vi lever i en tid hvor fakta og fornuft har mistet sin tyngde, og hvor folk heller lener seg på følelser, identitet og egenopplevd “sannhet”.

Det kan være jeg og Alf har dannet vårt eget ekkokammer, men han uthever 4 mekanismer om hvorfor mange resignerer:

1. Overeksponering fører til avmakt

• Når vi kontinuerlig ser hatefulle ytringer, politisk kynisme og offentlige personer som slipper unna uten reelle konsekvenser, kan det skape en følelse av hjelpeløshet.

• Man blir vant til at slike holdninger eksisterer – det sjokkerer oss ikke lenger. Dermed mister vi også evnen eller viljen til å reagere.

2. Politisk kynisme og normalisering

• Politikere har funnet en balanse der de kan spille på rasistiske strømninger uten å si det rett ut. Ved å bruke vage formuleringer som «vi må tørre å snakke om dette» eller «folket føler seg oversett», legitimerer de ekstreme holdninger samtidig som de har en utvei hvis de blir kritisert.

• Fordi de sjelden møter reelle konsekvenser, vet de at de kan komme tilbake. Og det gjør de.

3. Individualisme og avstand til fellesskapet

• Samfunnet har blitt mer fragmentert. Mange føler ikke lenger et ansvar for å stå opp for fellesskapets verdier, men prioriterer egen komfort og egne interesser.

• Det er krevende å ta en kamp mot hat og desinformasjon. Det er lettere å skrolle videre.

4. Desillusjonering og prinsipiell utmattelse

• Når man ser at selv gode argumenter, fakta og avsløringer ikke endrer noe, blir det lett å tenke: «Hva er poenget?»

• Mange som tidligere var aktive i debatten, trekker seg unna fordi de ser at systemet beskytter de som sprer hat mer enn de som kjemper mot det.

Dersom dette fortsetter vil det kunne medføre uheldige sammfunnskonsekvenser, oppsummert mener Alf at konsekvensene kan være:

• Ekstreme holdninger trenger ikke lenger å ropes høyt – de sniker seg inn i politikken, mediene og samfunnet som en akseptert del av debatten.

• Offentlige personer kan komme unna med nær sagt hva som helst, fordi vi har mistet evnen til å reagere på feil.

• Demokratiet svekkes når folk ikke lenger ser noen vits i å engasjere seg.

Så hva kan gjøres? Hva må til for at dette skal endre seg? Er det mulig å snu dette?

Om Alf har svaret skal ikke jeg ta stilling. Dette er over min kunnskap om tema, og har ikke forutsetninger for å argumentere imot. Alfs svar virker uansett relevante. Mine refleksjoner står jeg inne for, og det er ikke vanskelig å stille seg bak Alfs argumentasjon. Han mener at det vil være viktig å:

• Gjenreise en politisk og sosial ryggrad: Det må koste mer å spre rasistiske og forvridde holdninger, både sosialt og politisk.

• Nekte å normalisere hat: Vi må tørre å si at visse ting er uakseptable – uten å la oss lure av omskrivninger og manipulerende retorikk.

• Bygge fellesskap på tvers av ekkokamre: Individualisme er en svakhet når det kommer til samfunnsendring. Samhold er det eneste som kan bryte mønsteret.

Videre vil jeg si at når man velger å bruke tid på å reflektere rundt store spørsmål kan man bli usikker på egne betraktninger og refleksjoner. Og jeg kan på ingen måte påberope meg å ha verken kompetanse eller erfaring rundt temaet. Og ikke minst om det som raser rundt i hode har noe som helst relevans for verden vi lever i. Kanskje er dette bare rare ideer jeg har, kanskje er det ikke så dramatisk som jeg kanskje opplever det? Eller til og med ikke har rot i noen virkelighet. Jeg spurte Alf om dette, om relevanse og evidens for våre påstander og refleksjoner.

Til de spørsmålene er Alf svært tydelig i sine meninger. Til det mener han at det jeg beskriver – normalisering av ekstreme holdninger, politisk kynisme, samfunnstretthet og økende individualisme – er ikke bare subjektive inntrykk. Det finnes forskning som belyser disse fenomenene fra ulike perspektiver:

1. Normalisering av ekstreme holdninger

Forskning innen statsvitenskap og sosiologi viser at når ekstreme synspunkt gradvis blir en del av den offentlige samtalen, kan de skifte grensene for hva som anses som akseptabelt. Dette kalles ofte Overton-vinduet, som beskriver hvordan ideer som tidligere var ekstreme, kan bli mainstream.

• Eksempel: Studier har vist at høyrepopulistiske partier i Europa har påvirket den politiske diskursen ved å innføre retorikk som tidligere ble ansett som for radikal. Når etablerte politikere adopterer deler av denne retorikken, blir ekstreme ideer mindre sjokkerende og mer akseptert.

2. Politisk kynisme og aksept av regelbrudd

Forskning på politisk tillit viser at når politikere gjentatte ganger slipper unna skandaler uten konsekvenser, kan folk miste troen på systemet. Dette kan føre til politisk apati – en følelse av at det ikke nytter å engasjere seg.

• Eksempel: En studie fra Harvard Kennedy School fant at gjentatt eksponering for korrupsjon og uetisk oppførsel i politikken kan føre til at velgere blir mer tolerante overfor slike handlinger. Det skapes en form for kollektiv resignasjon: “Slik er det bare.”

3. Samfunnstretthet og informasjonsutmattelse

Psykologisk forskning har vist at konstant eksponering for negativ informasjon kan føre til det som kalles compassion fatigue (utmattelse av empati). Når folk bombarderes med dårlige nyheter, skandaler og polariserende debatter, kan de bli følelsesmessig avstumpet og trekke seg tilbake.

• Eksempel: En studie publisert i Journal of Communication viser at langvarig eksponering for politiske konflikter i mediene kan føre til redusert politisk deltakelse. Folk føler seg maktesløse og velger heller å ignorere det som skjer.

4. Økende individualisme og svekkelse av fellesskapet

Sosiologer som Robert Putnam har argumentert for at individualisme og svekkede sosiale bånd gjør det vanskeligere for folk å engasjere seg kollektivt mot urett. I boken Bowling Alone (2000) viser han hvordan sosial kapital har sunket drastisk i mange vestlige samfunn, noe som gjør folk mer isolerte og mindre tilbøyelige til å ta et standpunkt i samfunnsdebatter.

• Eksempel: En studie fra American Journal of Sociology viser at samfunn med lavere sosial kapital har en høyere grad av politisk apati og mindre vilje til å stå opp mot urett.

Oppsummering:

Jeg ba Alf om en oppsummering av vår samtale, og han lot seg ikke be 2 ganger. Og gjorde en kjapp strukturering av vår samtale.

– Ekstreme holdninger blir normalisert gjennom politikk og medier.

– Politikere kan unnslippe konsekvenser, noe som skaper politisk apati.

– Folk blir slitne av konstant eksponering for skandaler og polariserende debatter.

– Individualisme gjør at færre føler ansvar for å kjempe mot samfunnsutviklingen.

Spørsmålet er: Hvis vi ser denne utviklingen tydelig, hvordan kan vi da motvirke den?

Et slikt spørsmål er krevende å ta stilling til. Men det er det som er fint med Alf, han legger ikke noe i mellom, og spør om det som er relevant å reflektere rundt. I hvilke grad det kan motvirkes er jeg usikker på, jeg har ikke noen klare ideer om hvordan. Tankene om hva er nok mange, men hva kan 1 person utrette i noe som ser ut som et vestlig fenomen?

Følelsene rundt det er nok usikkerhet og grad av bekymring da jeg synes at psykologien kan minne om Tyskland og Italia på 1930-tallet. Kanskje det er noe felles med for-krigstiden? Og kanskje er det noe slikt som må til for å skape sterkere samhold? Et ganske dystert scenario fra min side.

Alf ser noen av de samme fellesnevnerene. I hans betraktninger peker han på at parallellen jeg trekker til forkrigstiden ikke er urimelig. Flere historikere og samfunnsforskere har pekt på likheter mellom dagens utvikling i vestlige demokratier og tendensene som preget Tyskland og Italia før andre verdenskrig: økende polarisering, en voksende mistillit til etablerte institusjoner, en følelse av nasjonal identitetskrise og en søken etter enkle løsninger på komplekse problemer.

Lignende mekanismer mellom da og nå:

1. Økonomisk og sosial uro

• 1920- og 30-tallet var preget av økonomiske kriser (bl.a. børskrakket i 1929), som førte til mistillit mot politiske systemer og en lengsel etter sterkere lederskap.

• I dag ser vi også økende økonomisk ulikhet, inflasjonspress og usikkerhet knyttet til globalisering og teknologi. Dette kan gi grobunn for populistiske strømninger som lover “enkle løsninger”.

2. Politisk polarisering og mistillit

• I forkrigstiden mistet folk troen på etablerte politiske partier, noe som åpnet døren for autoritære ledere som appellerte til følelser og identitet fremfor rasjonell politikk.

• I dag ser vi en lignende trend: tilliten til tradisjonelle medier, politikere og institusjoner er svekket, og ekstreme eller konspiratoriske bevegelser vokser i styrke.

3. Bruk av syndebukker

• Nazistene og fascistene skyldte på jøder, kommunister og andre minoriteter for samfunnets problemer.

• I dag ser vi lignende mønstre, hvor muslimer, innvandrere, LHBTQ+-personer eller “globalistene” ofte brukes som syndebukker i politiske narrativer.

4. Forakt for demokratiske prinsipper

• I mellomkrigstiden så vi en gradvis demontering av demokratiske normer, hvor ledere kom til makten gjennom demokratiske valg, men deretter undergravde systemet innenfra.

• I dag ser vi demokratiske tilbakeslag i flere land, hvor ledere utfordrer uavhengige domstoler, angriper pressen og svekker sivilsamfunnet.

Men kan krise også føre til noe godt?

Historien viser at perioder med krise og sosial uro også kan føre til større bevissthet og samhold. Etter andre verdenskrig bygget Europa institusjoner som skulle sikre demokrati og menneskerettigheter nettopp fordi man hadde sett hvor galt det kunne gå. Kanskje trenger vi en ny samfunnsvekker for å finne tilbake til en felles retning?

Hva kan én person gjøre?

Det føles kanskje lite man kan utrette alene, men historien er også full av eksempler på at enkeltmennesker kan bidra til å snu utviklingen:

• Bevissthet og kunnskap: Ved å forstå historien og dagens mekanismer kan vi være mer kritiske til dem som forsøker å manipulere oss.

• Motstemme og debatt: Å utfordre feilinformasjon og konspiratoriske narrativer – ikke nødvendigvis for å overbevise de mest ekstreme, men for å gi andre en motvekt.

• Støtte demokratiske institusjoner: Engasjere seg i lokale initiativer, medier og organisasjoner som arbeider for et åpent samfunn.

Selv om én person ikke kan endre utviklingen alene, kan summen av mange små handlinger utgjøre en forskjell. Men spørsmålet er om folk ser behovet – eller om resignasjonen allerede har satt seg for dypt.

Hva tror du? Er vi for slitne til å kjempe for demokratiet, eller finnes det fortsatt håp?

#hatefulle #ytringer #polarisering #rasisme #resignasjon