Den tapte magien fra 80- og 90-tallet

Det finnes et tidsskille i historien, ikke markert av kriger eller revolusjoner, men av en usynlig overgang mellom en analog og en digital verden. For oss som vokste opp i denne gråsonen, var 80- og 90-tallet en tid der friheten lå i det enkle – en tid der vi ikke ante hva klokken var, der vi ikke kunne google et svar, og der minner levde i oss, ikke på en skjerm.

Vi lekte ute i mørket, bevæpnet med intuisjon og kanskje en lommelykt. Vi bygde hytter av det vi fant, vi syklet på BMX gjennom bakgater og skoger, og vi visste ikke at vi en dag skulle lengte tilbake til akkurat disse øyeblikkene. TV-spillene var pikselerte, men eventyrlige. Musikken kom på kassetter eller LP-er, og vi lyttet til hele album – ikke en tilfeldig algoritme som serverte oss det vi ikke visste vi trengte.

Nyheter nådde oss langsomt, og vi visste ikke hva USAs president hadde gjort det siste døgnet. Reklamer var så enkle at de ble ikoniske, og lokale fabrikkers logoer ble båret med stolthet. Butikkene var små, eid av voksne som solgte alt mulig – og det som kom utenfra, var eksotisk. Vi var ikke verdensborgere på samme måte som i dag, men vi var nært knyttet til stedet vi bodde.

Men hvorfor forlot vi det? Hvorfor gav vi så lett avkall på det langsomme, på fellesskapet, på den analoge magien? Kanskje fordi vi ikke så det forsvinne. Teknologien kom som en lettelse, ikke en erstatning – inntil vi en dag våknet opp og innså at kveldene var fylt med skjermer, ikke samtaler, at ingen lenger syklet uten mål og mening, og at det ikke fantes noe mysterium igjen.

Og kanskje er det slik for alle? At vi minnes barndommen som den siste tiden før verden for alvor ble voksen? Kanskje vil de som vokser opp nå, se tilbake på 2020-årene med en lignende nostalgi. Men vi vet hva vi hadde – og vi vet at det er noe vi aldri fullt ut kan gi videre. Vi kan bare forsøke å hente små fragmenter av det tilbake, velge bort det konstante jaget, og skape lommer av den verden vi mistet.

For kanskje var 80- og 90-tallet de siste tiårene der vi virkelig var til stede.

Legg igjen en kommentar